Islands historie
Det islandske folket stammer fra Skandinavia, men har også sterke keltiske innslag i sin herkomst. Etter den første bosetningen i 874 ble landet raskt befolket i alle deler av landet. I 930 ble det for første gang innkalt til «Allting» ved Thingvellir for at lover og bestemmelser skulle samordnes i det nye landet. Dermed var Island fra første stund en bonderepublikk og et «klasseløst samfunn» i den forstand at det ikke fantes noen overherre i form av en konge eller adel. På 1100- og 1200-tallet ble de berømte sagaene skrevet ned, og disse la grunnlaget for den rike kulturarven, som islendingene forvalter den dag i dag.
På 1300-tallet kom landet under utenlandsk styre, og i de påfølgende århundrene frem til 1800-tallet led islendingene under sult, pest, store vulkanutbrudd og utenlandsk handelsmonopol. Frem til midten av 1900-tallet var Island et relativt fattig land, der jordbruk og fiske var de viktigste næringene. Under annen verdenskrig var Island okkupert av britiske og amerikanske tropper. Landet ble selvstendig i 1944. Den relative isolasjonen ble brutt, og dermed fikk økonomi og næringsliv et oppsving.